Engfiol (Viola canina) vokser ikke like tallrik som skogfiolen, men en store gruppe rett ved asfalten på Ingierstrandveien ved Sandbukta og noen eksemplarer som klarer seg utenfor rekkevidden til gressklipperen i Sandbukta.
Nå har været gått rett fra vår til godt over 20 grader, og ute på plenen er den massevis av små engfioler som håper at gressklipperen ikke kommer på en stund. Jeg har ikke lagt merke til de før, da plenen normalt klippes før noen rekker å blomstre.
Dette er det skrinneste og mest solrike av plenen og det ville ha vært en nydelig blomstereng om den hadde fått stått i fred. I og med den skrinne jorden, blir ikke plantene mange centimetrene høye, så om det ikke klippes blir det bare forskjell rett etter klipping. For ikke å snakke om alle sommerfuglene som hadde nydt godt av det. Hva med å ikke klippe her? Plantene tåler en “ligg”, eller “sitt” fra menneske og hund, men en klipp er noe annet. Når det ikke er tilstrekelig nedbør, sliter plantene med gjenvekst.
Engfiolen skilles fra skogfiolen blant annet på at den har lengre, mer avlange blader enn skogfiolen.
Naturlig utbredelse i Europa til Sibir.
Så tett kan engfiolen vokse om den får gode forhold. Dette er et område som vanligvis klippes, men som foreløpig har sluppet unna. Til glede for mennesker (av de få som ser) og dyr.
Last updated on 8 November 2024
