En dag så jeg en løvsanger med noe lys hundepels i nebbet og skjønte da at det var redebygging i nærheten. Etter kort tid fant jeg ut hvor redet ble bygget – på bakken like ved postkassen til naboen på Ingierstrandveien. Her parkerer også besøkende til Sandbukta, så ved finvær er det ganske så hektisk med mennesker rundt redet.
Dagene gikk uten de helt store utfartsdagene (altså lite solfylte og varme dager), og rugingen fikk gå sin gang til tross for noen virkelig heftige regn og haglbyger.
Løvsangeren bygger redet helt overbygget og med åpningen plassert slik at man ikke kan se redet ovenifra. Det bygges med gress som “yttervegg”, som gjør at når vannet treffer gresset vil det renne på gresset til enden som peker bort fra redeskålen. Det hele virker så utrolig sårbart og man skulle tro at det druknet og ble umulig å holde varmt for den lille sangeren, men den gang ei. En vakker dag var det unger, og denne dagen var fjærene vokst ganske så langt – ikke lenge igjen før de vil forlate redet.
Et vellyket redevalg, og et dyktig løvsangerpar. Skal jo ikke glemme at det alltid er en porsjonflaks med. Det er to katter som spankulerer forbi kontinuerlig, og man må vel kunne si at det er litt flaks at de ikke har funnet frem til redet på bakken!
Noen dager senere var ungene på vei ut og jeg så de i buskene rundt redet.
Den høres slik ut:
Last updated on 15 December 2020
