I år var alle de faste redeplassene tatt i bruk, inkludert redeplatformen hos meg – av samme par som tidligere år.
I år ble det også unger i alle redene, inkludert 3 i det hos meg. De kom seg også ned på bakken etter 2-3 dager i redet.
Likevel er denne tassen eneste overlevende, og jeg vet ikke om den i det hele tatt overlevde til den ble voksen! Denne dagen var den i hvertfall utrolig livskraftig og kalte foreldrene høyt, intenst og konstant. På et tidspunkt kunne jeg sitte 2-3 meter unna mens en av foreldrene la seg på den våte kroppen. Sakte men sikkert pep den mindre og mindre mens den tørket og varmet seg under mor eller fars varme kropp.
Ganske fint å se hvordan måkene har blitt så trygge på meg at jeg kan sitte så nær.
I år satte jeg opp 2 minkfeller, men det har vist seg at det ikke er minken som står for det store frafallet. Denne ungen er fra redet lengst fra sjøen og hos naboen i sør, og den har således måttet gå ganske langt for å komme til stranden der dette bildet er tatt. Ingen kråke, skjære eller svartbak sirklet over den, så det kan bety at de som gjorde det fikk tak i de andre 2 ungene på vei ned fra furutoppen. Vel nede på bakken ble den vanskelig å få øye på og dermed klarte den å komme seg mange titalls meter mot sjøen.
Måkeungene er ganske mye mindre enn grågåsungene som her må hoppe ned fra redet høyt opp i furukronen, da foretrekker taket på skjærereder fremfor bakken. Likevel er det mange som ender opp i gapet på en svartbak, gråmåke, eller blir tatt av skjære og kråke på vei ned fra redet og på vei mot sjøen.
Redeplattformen jeg har satt opp helt nede ved sjøen har masse kratt og skjulesteder rett under redet. Likevel overlevde ingen mer enn noen timer – i hvertfall ikke til neste dag.
Det virker som det er reven som tar grovt for seg om natten, og dermed er beskatningssirkelen komplett her. På en øy ville mange av ungene overlevd – av 9 unger ville sikkert 3-4 blitt voksne. Fra Fyrsteilene vet jeg at 8 fiskemåkeunger klarte å nå flyvedyktig alder.
Før var det alltid måkeunger utover sensommeren og ikke sjeldent var det 2 søsken. Det blir det mindre og mindre av, desverre. Men jeg har heller ikke sett en eneste svartbak eller gråmåkeunge i år.
Jeg håper de som hekker på fastlandet utvikler seg til å ikke forlate redet før de er flyvedyktige, eller i det minste “vannfaste” og for store til å svelges av svartbak, for ingen av ungene tas så lenge de er i redet. Der har de voksne kontroll.
Last updated on 15 December 2020
