I Delingsdalen vokser det stedvis tette bestander av fugletelg, som nå om våren er en glassaktig og skjør plante. Når bladene er utvokst blir stengelen svart. Minner om kalktelgen, men den har hårete stengel og blad.
Siden jeg var liten og gikk langs Gaustadbekken, har denne bregnearten fascinert meg. Tidlig om våren reiser de seg opp fra bakken mens “vingene” sakte folder seg ut.” De var da nesten like høye som lille meg og at de kunne bli så store på så kort tid var spennende. Her i Delingsdalen vokser arten […]
Et av husene langs Ingierstrandveien i nabolaget har en stenur mot veien, og der vokser det mange bregnearter, deriblant hengeving. Hengeving har jeg ellers bare funnet i skogen i litt spredte bestander, men her vokser de en tett bestand, og i et åpent og ganske solrikt område mot vest. Når denne er fullt utvokst vil […]
Denne bregnen har et treffende navn som er mest tydelig før bladene er utvokst, da de hvite dunaktige hårene dominerer. Denne forsommeren har det regnet jevnt, og dermed blir dette året der den får vokse sitt potensial på sin skrinne plass blandt mosen. Naturlig utbredelse i subarktiske og tempererte nordlige halvkule.
I motsetning til hybriden mellom svartburkne og olavssjegg, har olavssjegg lange og slanke blader. Bladene gir intrykk av en rennende bevegelse – som en sildrende bekk.
Sporehusene på olavssjegg er lange og smale i motsetning til til de mindre og adskilte på svartola. Svartola er en hybrid mellom svartburkne og olavssjegg.
Sporehusene til svartola ser ved første øyekast ut som jord, eller annen møkk som henger fast på undersiden, og når de er under modning, når kapslene er pakket inn, kan det nesten se ut som det er skumsikader eller slim under bladene. Svartola er en hybrid mellom svartburkne og olavssjegg.
En snodig navn som kanskje assosierer mer til en møkkete mannsperson enn den hybriden mellom svartburkne og olavssjegg den er. På knausen i Sandbukta er det rikelig med olavssjegg og svartburkne, og dermed også mange svartola. Svartola har hverken den slanke og lange bladveksten som olavssjegg eller de runde bladene til svartburkne. Når olavssjegg og […]
Sporehusene til svartburkne er avlange, og kan minne om del av et hjulspor. Her er de grønne og under modning.
De runde, parvise sporehusene er karakteristiske for sisselroten, og er her nesten modnet.
Vokser overalt på skrinne plasser, som i fjellsprekker, ur og skrinne kratt på tomten. De vokser både på solrike, vestvendte og tørre plasser og de fuktige og mørke. Den er eviggrønn og særdeles hardfør. Den overlever de tørreste somre.
Veldig dekorative og lette å se i fjellsidene ned mot Bunnefjorden. De vokser der bare mose og lav klarer seg, men helst der det er skygge.
Vokser overalt i den mørke og fuktige skogbunnen som her i Delingsdalen naturreservat. Sent i mai som det er har de enda ikke brettet ut sine blader helt, og de er forstatt myke, seige og sårbare. Ferdig utvokst vil den nå nesten transparente stilken være svart.
Om våren når einstapen folder seg ut, virker den uanselig og lite truende på plantene rundt. Men når de er ferdig utfoldet kan einstapen fullstendig blokkere solen og dermed effektivt stoppe sollyset for de mindre vekstene. Disse vokser i blandingsskogen over Ingierstrandveien på vei til Delingsdalen, og med høye bjerketrær, furu og gran, er sollyset […]