Siland (Mergus serrator) med bare to unger. Denne sommeren var det få unger å se, men et par fikk unger uvanlig tidlig og jeg så de svømme ut fra Sandbukta, så det var sannsynligvis et rede der i år. Moren svømte mot Nesodden, men forhåpentligvis svømte hun tilbake til solsiden, for det er en lang og farefull tur for nyklekte unger.
Det er sannsynligvis samme mor, men det er nå kun 2 unger tilbake. Her ligger de på en av stenene som ligger strødd langs stranden hos naboen i sør. Slike stener lå tidligere også i Sandbukta, men ble tatt bort da de ble ansett som “noe rukkel” som måtte ryddes vekk slik at folk kunne ha en “skikkelig” strand… En ting er sikkert – utene stenene ble det mindre liv -for både krabber, reker, ulkeyngel og annet småkryp får ingen gjemmesteder uten stenene. Noe som også har gjort det mindre spennende å være barn, da det er mindre liv å se på og fange. Til sist også fugl, for som vi ser av stranden til naboen i sør trives silendene på disse stenene. De legger seg der for å hvile, og er faktisk vanskelig å se om de ligger stille – fjærdrakten til hunnnene og ungene går godt i ett med fargen på stenene.
Mon tro hva som har skjedd med de andre ungene. Tidligere somre har jeg sett opptil 40 unger rundt en hunn – samlet fra kull til andre hunner. Av en eller annen grunn ble 2010 et veldig dårlig år. Ungene er dyktige dykkere fra de tar sine første svømmetak, så det må i såfall ha vært noen svært iherdige svartbaker eller andre rovfugler. Mink kan også ha tatt ungene – jeg har sett hvordan den om natten svømmer ut mot fugl, dykker og svømmer opp mot fuglene for å ta livet av de.
15.10.2010:
Nå 2 måneder senere svømte moren og de to ungene forbi sørover – det var hyggelig å se at de har overlevd så langt. Til våren ser jeg de forhåpentligvis igjen.
Last updated on 8 November 2024
