En sjelden opplevelse å få se en silandhunn tusle opp til redet sitt i syrinhekken foran huset helt sør på Fyrsteilene. For å komme hit må hun takle angrep fra makrellternene og enkelte fiskemåker som også hekker tett-i-tett her.
Silanden hekker senest av alle sjøfuglene, og ungene klekkes ikke før ut i juli, og ettersom tiden går vil hun ha fiskemåkeunger og terneunger som vandrer overalt, noen undersøker også hva som skjer inni hekken og kommer dermed tett på henne der.
Sannsynligvis vil hun ta ungene til sjøen om natten, for om dagen vil de være målskiver for hakkende terner og fiskemåker, der noen fiskemåker også vil fristes til å grafse til seg en unge eller to til sine grådige og flyveferdige unger. Som for ærfuglen er silandunger uimotståelige for stormåkene, men ungene er, som ærfuglen, fra tidlig av flinke til å dykke og å unnslippe. Men stormåkene kan være i stand til å holde angrepet igang såpass lenge at ungene ikke orker å dykke lenger og blir da tatt når de er utmattede.
Hekketiden er en kaotisk tid der tilfeldigtehene rår, men på Fyrsteilene er fuglene, i motsetning til det mest av Oslofjorden, beskyttet av mannesker i form av tilsynsvakten Tony Larsson. Uten han ville det vært opp til den enkelte besøkende å gjøre det som i øyeblikket passer seg, og resultatet av det ser vi ved at Fyrsteilene er den siste skansen til sjøfuglene – de er fordrevet fra alle de andre øyene i Steilene – av menneskelig aktivitet.
Den høres slik ut:
Last updated on 10 April 2023
