En dag hørte jeg en sjelden lyd som trigget minner fra da jeg var liten. Kunne det være vendehals (Jynx torquilla)? Det lignet veldig, men lyden kom fra ulike plasser med lange pauser mellom hver gang, så jeg fikke ikke kommet nær nok til å se.
Så en dag fikk jeg øye på den høyt oppe i et rognebærtre – og ganske så riktig var det en vendehals. Hvorfor har den kommet akkurat hit, og hvorfor nå? Jeg har ikke hørt vendehals mer en en håndfull ganger på to tiår.
En morgen fikk jeg se en parring i furuen som huser to redehull, der det ene nesten hvert år brukes av et spettmeispar. Vendehalsene hadde altså funnet det ledige hullet under spettmeisene godt nok til å slå seg ned. Fantastisk flaks må man jo kunne si – for jeg fikk nå vendelahsene bare få meter fra husveggen og med det muligheten til å følge med fortløpende.
Til tross for at de valgte redehull så nær huset var de veldig sky, og det tok meg lang tid å bli husvarm.
Etter flere dager med egglegging, der hunnen ofte satt lenge i redehullet og speidet utover, begynte matingen og med det muligheten til å se hva de serverte ungene, som viste seg å være i hvertfall 3 maurarter.
En fantastisk fjærpryd som ikke var lett å ta bilde av.
Vendehalsen er særdeles godt kamuflert på en furustamme, og det er også vendehalsens taktikk om den blir overrasket – å sitte musestille!
Den høres slik ut:
Sandbukta, Svartskog, Akershus, Norway
Last updated on 8 November 2024
