Den lavtflygende skarven var som en spøkelsesaktig skygge i motlyset etter solnedgangen.
Storskarven så jeg bare i ytre delene av Oslofjorden som liten, mens nå er den helt vanlig og sees så lenge fjorden er isfri. Som med silanden er dette gode tegn på at fjorden igjen har livsgrunnlag for fiskespisende fugler.
Det er en sky fugl og om jeg sitter stille på en knaus og en kommer opp nær land etter et dykk, hører det med til unntakene at den dykker igjen – den bruker heller energi på å flykte. Stor som den er tar det sin tid med sine dyvåte fjær å komme opp av vannet, og da flyr den gjerne lavt over vannet til neste passende og uforstyrrete beiteplass.
Den høres slik ut:
Last updated on 15 December 2020
