Om våren når einstapen folder seg ut, virker den uanselig og lite truende på plantene rundt. Men når de er ferdig utfoldet kan einstapen fullstendig blokkere solen og dermed effektivt stoppe sollyset for de mindre vekstene.
Disse vokser i blandingsskogen over Ingierstrandveien på vei til Delingsdalen, og med høye bjerketrær, furu og gran, er sollyset alt begrenset og einstapene her vokser spredt nok til at både maiblom, fiol, linnea og blåbær trives.
Andre steder, som i svingen ned til Sandbukta, vokser einstapen til et altoverskyggende og dominerende ugress. Der blir de så høye at de utkonkurrerer bringebær! Det vil si godt over 150 cm høye. Jordsmonnet her er dypt og fuktig, så bringebarplantene burde fint klare å vokse seg høyere enn einstapen. Det gjør da også årskuddene, men året etter begynner vekten av de fruktbærene skuddene å tynge, slik at de igjen vender mot bakken og dermet langt nok ned til at einstapen vinner.
I den en halvdelen av dette feltet har jeg nappet alle skuddene en sesong, og i sesong 2 har alt skuddene blitt merkbart færre og mindre kraftfulle. I tillegg har engen begynt å vokse seg tilbake med stor variasjon – og ikke minst gleden over at insekter igjen finner mat!
Når jeg var liten var dette en eng med mange gresshopper og andre insekter, men med einstapens dominans ble det stille og monotont. Det er få enger i området, så jeg forsøker å holde einstapen på avstand her.
Jeg skal “knerte” andre halvdel også – tar litt hver dag når jeg går forbi med hunden.
Last updated on 15 December 2020
