Vanlig fugl og tilstede store deler av året om fjorden er isfri om vinteren.
Denne “nusselige” ungfuglen har nettopp tasset seg gjennom mange hindringer på vei fra redet til der foreldrene har lokket den – til naboens strand der det er mange store stener den kan gjemme seg mellom til den blir stor nok. For når det skjer, blir den en altetende ungeslukende søppelkvern. Jeg har sett alle typer måkeunger skli rett ned, ærfuglunger likeså og til og med grågåsunger de første dagene etter klekking. En grågåsunge er ingen lett porsjon å svelge, men svartbaken kan sitte å vente til halsen utvider seg litt og så jokke hodet frem og tilbake til ungen er nede i magesekken. Ganske så rått for en si, men så er da også svartbakungene i fare for å bli spist av sine artsfeller de første dagene etter klekking. Når forbiflygende svartbaker ser unger på sjøen, stuper de ned for å klype tak i de med nebbet og få de ned i magen raskest mulig, så ingen andre artfeller kan stjele “godbiten”. Ungen har ingen sjangs om den ikke kan dykke, men det kan silanungene, og det er kun om de ikke ser svartbaken tidsnok at også de blir mat.
Jeg har enda ikke klart å finne ut hvor svartbaken hekker, og er overrasket over at de finner området passende til hekking da det ikke er en eneste øy her og svartbaken hekker på bakken. Jeg vet omtrentlig hvor, da jeg så hvor ungen kom fra på sin vei over plen, bed og kratt til sitt “oppvekststed” hos naboen. Det er rev (som jeg har sett med måke i kjeften), katter, hunder og mange mennesker og unger her, så at svartbaken har klart seg tyder på flaks og gode foreldre.
Neste år skal jeg prøve å finne redet og følge med i utviklingen fra eggene legges.
Den høres slik ut:
Last updated on 15 December 2020
