Olavsskjegg (Asplenium septentrionale)
Sporehusene på olavssjegg er lange og smale i motsetning til til de mindre og adskilte på svartola. Svartola er en hybrid mellom svartburkne og olavssjegg.
Sporehusene på olavssjegg er lange og smale i motsetning til til de mindre og adskilte på svartola. Svartola er en hybrid mellom svartburkne og olavssjegg.
Sporehusene til svartola ser ved første øyekast ut som jord, eller annen møkk som henger fast på undersiden, og når de er under modning, når kapslene er pakket inn, kan det nesten se ut som det er skumsikader eller slim under bladene. Svartola er en hybrid mellom svartburkne og olavssjegg.
Med de mange oppreise og bøyde belgene er fruktsamlingen til lakrismjelten ikke til å ta feil av. Disse vokser ved veikrysset til Sem ved Ingierstrandveien.
Det vokser klengemaure i rikelig monn i villnisset på tomten til nummer 2 nedover mot sjøen, samt ellers spredt der det er solrikt og fuktig nedover mot stranden. Lett å skjenne igjen i forhold til de mange andre maurene, både på at den ofte vokser oppover gjerder og andre vekster, men mest av alt at [...]
Hver frøkapsel inneholder rikelig med frø som lett føres med vinden som tar tak de de flortynne fjonene. Av den grunn er det svært vanskelig å bli kvitt mjølkene om de først har slått seg ned. For min del er det ikke noe behov for å bekjempe denne, da den aldri blir dominerende her.
Løkurten er for mange et ugress som er vanskelig å bli kvitt, og her ser vi noe av årsaken – lange belger som har pakket frø dobbeltsidig. Det skal med andre ord ikke mange frøspredende belger til før det er mer enn nok frø som kan spire. Jeg fikk en plante ved inngangen som jeg [...]
Sommeren er på hell og frøproduksjonen er i full gang også for blodstorkenebb, som blomstrer helt til frosten i oktober.
Sporehusene til svartburkne er avlange, og kan minne om del av et hjulspor. Her er de grønne og under modning.
De runde, parvise sporehusene er karakteristiske for sisselroten, og er her nesten modnet.
Knegress la jeg først merke til fordi jeg så noen blåfargete blader langs noen fjellsprekker mellom Ingierstrand og Sandbukta. De står relativt skyggefult mot vest og er omsluttet av nakent gneisfjell. De så ut til å komme ut av det som er kornstarr. Men fordi kornstarren ikke hadde noen strå på de skrinne villkårene her, [...]
Fruktemnet, eller belgen til gjerdevikken er ganske flat og antallet frø er klart synlig før den modnes. Belgen blir blir til slutt beksvart, og deretter vil den tørke inn. Dette skaper en spenning som til slutt åpner belgen slik at frøene slipper ut.
Frukten er unik for åkermånen, både i form og plasseringen på den lange blomsterstanden. Det gjør det enkelt å gjenkjenne den selv om alle blomstene er visnet.
Skosalaten får sparsomt med frø, som oftest 3 stykker per blomst. Til tross for dette er den flink til å spre seg i området og overlever kantklippingen langs Ingierstrandveien. Mange vokser også på næringsrik grunn og kan bli store og over meterhøye. Disse individene får særdeles mange blomster og dermed også rikelig med frø.
Med skikkelig forstørrelse som her, kan man se hvordan hvert fruktemne på flåttestarren ser ut som om det er bygget opp av utallige glassaktige kuler. Modningen er godt i gang her, så snart tørker “glasset” ut og alt blir svart.
Ingen tvil om hvilken vikke dette er – 4 buler på belgen skulle gjøre identifikasjonen enkel her. Mange vikker får beksvarte belger, men her er den modne belgen melkesjokoladebrun.
Det ser nesten ut som en blomst. Frøkapslene er åpne og frøene har her falt ut. Igjen står den siste og mer varige rest av blomsterstanden. Den vil tørke inn og visne helt, men like fullt er den vakker og utrolig utformet. Her er det like før den siste “blomstringen” starter. Frøene er her fremdeles [...]
Blomsterstanden er i seg selv vakker og som et fantastisk kunstverk. En etter en vil de rosa blomstene “tyte” frem og brette seg ut for bestøvning. Når alle er avblomstret vil de falle av og igjen står blomsterstanden nesten som her, men inne i hvert begerrør modnes frøene som ettehvert løsner og legger seg mot [...]
Begrene ser nesten ut som de er laget fiber eller strie. En særdeles nedbørrik sommer gjør sitt til at spiring ikke er noe problem. Her er den alt i gang med to frø – lenge før de har nådd sitt mål på bakken!
Selv om Rødhyllen vokser overalt, er det få virkelig fine eksemplarer av frukt som denne som vokser mellom Sandbukta og Ingierstrand. Her står to eksemplarer på relativt skrinn grunn.
Vokser overalt og er tilnærmet et ugress. Men det er i blomst de fleste legger merke til den, da den kan lage store tepper med lilla blomster. Plenen i Sandbukta er overgrodd av blåkoll i størrelser fra “tørrbakeminiatyr” til “godjordstor”. De aller fleste overser den når den er avblomstret, selv om den da kanskje er [...]
Selv etter avblomstringen er blomsterstanden vakker og dekorativ.
Etter avblomstring vil de fruktemnene reise seg etterhvert som de modnes og stå som små oppoverpekende agurker.
Det er ingen tvil om hvilken vikke dette er når de har satt frukt!
Frøkapslene til hundekjeksen er glatte, lange og todelt og er milevis fra rødkjeksens små og tett krokhårete kapsler.
Etterhvert som fruktenmene modnes og blir tyngre, vokser også stråene litt. Resultatet er at de lange og tynne stråene bøyer seg og aksene når bakken – om det da ikke er omkringliggende vegetasjon.
Som med bladverket er det den dypere grønnfargen og mer utbredte røde pigmenteringen som røper at dette ikke er hvit jonsokblom. At dette er blanding mellom rød og hvit er i dette tilfellet mulig fordi planten femdeles har blomster.
Forhåpentligvis får Sandbuktas “nye” sump og myrlendte del være i fred for nye drenerings og “ryddearbeid”, slik at vi får beholde denne nødvendige variasjonen i nærområdet, og med den grønnstarren. Grønnstarr ligner på beitestarr med hannakset sitter på et lengre skaft enn beitestarren og dekkskjellet på fruktemnet er mer brunt enn beitestarrens gulbrune.
Når frukten dannes forandres også fargen på fruktstanden til dyprød som her på bildet. Under hele blomstringen er denne grønn som resten av planten.
Endelig modnes bærene – til glede for mange fugler. Dette er treet som står i hagen til nummer 2. De blir først rødprikket, deretter helt røde. Til slutt svartner det bokstavelig talt helt, derav navnet, og da blir det etegilde for fugler og insekter. Her skimtes en tege som suger i seg saften med sin [...]
Frukten er flat, todelt på langs med en søm, hårete og med en pigg eller griffel på tuppen, som gjør hvitdodre gjennkjennelig også utenom blomstringstid.
Her er frukten moden og snart vil hver frukt falle ut og om den treffer vann flyte med strømmen og muligheten til å spire langt fra morplanten. Det at frukten er luftfylt og vanntett blir synlig på bildet på den tredje nedre frukten, der en vanndråpe er fanget på veggens innside.
Fruktsamlingen til vassgro er en spesiell formasjon som her blir enda mer kunstferdig med vannet som henger fast mellom nøttene.
Store, kraftige og høye planter som er langt over meterhøye. Disse vokser i store grupper i de vannfylte grøftene langs grusveien til Bjørnrud, etter naturreservatskiltet for Delingsdalen. Dette er eneste lokasjon jeg vet om til nå her i området.
Fra busken med rosa blomster i hagen til nummer 2.
Her er det første paret frø modnet, mens de bakerste to enda er uferdige og hvite. De sitter enn så lenge godt fast, men til slutt slipper taket – med hjelp fra vind og passerende dyr og mennesker. Dette eksemplaret vokser i Sandbukta, i svingen ned til den gamle bryggen.
Merkelig nok vokser ikke årets sløkeplanter på samme plass i kantsonen i Sandbukta, der fjordårets vokste og satte frø. Hvem eller hva brakte frøene 20-30 meter unna? Hvor kommer disse frøene til å spire, mon tro?
Siden jeg var liten har det alltid vokst en eng slåttestarr på pynten, rett før svabergene mot vest. Der er det en naturlig fordypning i gneisen og vannet samler seg ofte og lenge nok til at det har dannet seg mose og grobunn for slåttestarren. Når man ikke har lupe, er det for meg beste [...]
Kanelrosens frukt er nesten kulerund i motsetning til eksempevis steinnypen og kjøttnypen.
Frukten til rødkjeks har kraftige krokete hår som gjør at de fester seg til ullfibre og pels
Frøkapslene til stormarimjellen ser ut som et nebb, eller en klo. Her har frøene vokst seg modningsklare og samtidig har “nebbet” tørket tilstrekkelig til at sømmen på oversiden revner slik at frøene kan falle ut og sikre neste neste generasjon. Frøene har falt ut og snart visner planten. Den blir da svart og nesten usynlig [...]
Fruktene har snart nådd sin fulle størrelse og modningsprosessen kan starte.
Gjøkesyre er en av flere vekster der symmetri er fremtredende, og frøkapslene er intet unntak.
Selv om det er lenge siden blomstring og vekst er det lett å se at dette er bustnype fordi den fremdeles har harpikshårene på frukten som nå snart er moden og klar til spises av trost og andre fugler.
Om tågebær har uanselige blomster, så tar den det igjen med noen knallrøde bær som er synlige på lang avstand! Fruktsamlingen er sånn passelig “halvhjertet”. Noen har kun en rød frukt, mens andre 2-3. Frukt som ligner på multe er unntaket her i området, i hvertfall.
Her er nesten alle bærene modne, det siste enda helt grønt. Disse vokser i den mørke svingen, i fjellskråningen rett etter bommen ved båtopplaget ved Gjersøelven. Bærene er giftige for mennesker, men hvilke dyr og fugler spiser disse bærene?
En liten bestand vokser i grøften langs grusveien som går fra Ingierstrandveien og innover langs Gjersøelven. Grøften går helt bort til der båtopplangsplassen ligger og er dyp og fuktig, og ofte vannfylt som i sommer med mye nedbør. Lodnestarren er som navnet tilsier lodden på blad og frukt og er ikke til å ta feil [...]
Her modnes de knøttsmå og hårløse bærene. Først blir de litt rødlige deretter svarte når de er modne. Disse vokser på nordsiden av tomta, ned mot sjøen.
Fruktene til strandvortemelken er ikke akkurat glatte og fine kuler. Det er som om temaet er høye og så mange rugler som mulig. Assosiasjoner til vorter er nesten uungåelig når man ser på frukten, ihvertfall. Hvilken fordel gir dette for spredningen av frøene inni? Vindmotstanden blir jo større, men så samler det seg også mer [...]