Om høsten er tiden da blodstorkenebben virkelig kommuniserer sin rike tilstedeværelse. Overalt er det blodrøde blader som viser hvor vanlig den er her i området, og hver eneste høst lar jeg meg inspirere og forundre over alle fargevariantene.
Karakteristiske glatte, pilspisse og taggete blader i høstfarger.
Noen svært få rødhyll får slike flotte rødfarger før løvfallet, som denne som står i svingen ned til Sandbukta. Den står lyst og fritt til med godt jordsmonn, og har blitt avbildet mange ganger gjennom sesongen.
Bladene ligner svært mye på vanlig stemorsblom (viola tricolor), så beste tiden for identifisering er under blomstring.
I motsetning til hybriden mellom svartburkne og olavssjegg, har olavssjegg lange og slanke blader. Bladene gir intrykk av en rennende bevegelse – som en sildrende bekk.
En snodig navn som kanskje assosierer mer til en møkkete mannsperson enn den hybriden mellom svartburkne og olavssjegg den er. På knausen i Sandbukta er det rikelig med olavssjegg og svartburkne, og dermed også mange svartola. Svartola har hverken den slanke og lange bladveksten som olavssjegg eller de runde bladene til svartburkne. Når olavssjegg og [...]
Før blomstring er klengemauren gjennkjennelig på de lange, smale og piggete bladene med spiss i enden.
Fargen og tildels også på denne lokasjonen formen på bladene er veldig like uten nærmere ettersyn. Bladet som vender ned (det øverste) er knegress, mens det som vender opp er kornstarr. Begge blåfarget, og begge tilsynelatedende samme plante. Knegressets blader er flate inn mot stengel, mens kornstarren er v-formet hele veien. Ved nærmere ettersyn ser [...]
Bladene kan kanskje minne om skjermsveven som også har lange og smale blader, men i blomstringen er det ingen tvil hva som er hva.
De lange og smale bladene oppver den tykke og stive stengelen gjør skjermsvenen lett å kjene igjen før og etter blomstringen.
Bladene til lakrismjelten er store og brede og ser riktig å saftig og velsmakende ut når de er under utvikling. Jeg har smakt, men kan ikke helt si at jeg kjenner noen tydelig lakrissmak, men det kommer kanskje an på den som smaker.
Med hjelp fra naturens kortlevde forstørrelsesglass kan man tydelig se den ru strukturen på bladene. Uten denne ruheten ville ikke vanndråpene kunnet vokse til disse store perlene.
På oversiden av bladene er det ingen tegn til filt – de er blanke og glatte. For insektlaver er det en ubehagelig overraskelse da de langre filtfibrene lager floker og gjør spisingen veldig vanskelig. Det blir nesten som om den ru delen av en borrelås skulle spise av den myke – det sitter jo som [...]
Med så infernalsk tett behåring som kvassdå har på spesielt stenglene, er det ikke mange insektlarver som får seg noe å spise på denne planten. Jeg kan faktisk heller ikke huske å ha sett noen spise av kvassdå, slik eksempelvis neslesommerfugllarvene gjør på brennesle. Her er det et insekt som har gnafset i seg noe [...]
Ru og kraftige blader som kan minne om nestle når den ikke er i blomst.
Vokser overalt på skrinne plasser, som i fjellsprekker, ur og skrinne kratt på tomten. De vokser både på solrike, vestvendte og tørre plasser og de fuktige og mørke. Den er eviggrønn og særdeles hardfør. Den overlever de tørreste somre.
Veldig dekorative og lette å se i fjellsidene ned mot Bunnefjorden. De vokser der bare mose og lav klarer seg, men helst der det er skygge.
Som navnet tilsier har knegress ledd som gir knebøy i veksten. En annen med knebøy er knereverumpe, men mange andre gressarter har også knebøy, men den er kanskje mest utpreget på de med “kne” i navnet.
Bladene til følblom kan minne om løvetann når den vokser på god grunn. På de karrigste plassene, som eksempelvis i bergsprekkene ved sjøen er bladene spinklere.
Bladene til gjerdevikken ligner mange av de andre vikkene, men de brede og litt eggformete bladene peker forover mot slyngtrådene i enden. Bladene er også ganske flate i enden som avsluttes med en spiss
Før blomstring er åkermåne lett å kjenne i gjen på de lodne og flikete bladene.
Bladene er karakteristiske og kan se ut som artistiske pilspisser.
Knoppsmåarven har tettsittende og oppoverpekende blader på stilkene som nesten ikke er synlige før man bøyer seg ned og går tett på. Det er bladrosetten som har de relativt sett store bladene.
Med mynte tenker de fleste på peppermynte, men de blir nok skuffet når de gnir fingrene på bladene. Det lukter lite peppermynte av kransmynten.
Bladene virker ved første øyekast hårløse, men det er noen glassaktige hår her og der.
Stengelen er særdeles godt behåret og veldig ru å ta på. Bladene er langt mindre behåret, men like fullt nok til å kjennes ru.
Sterkt dobbeltflikete og lange blader som gjør den lett og skille fra andre i gåseblomslekten utenfom blomstringstiden. Kan kanskje minne om engyllik, men om i tvil gni på bladene og lukt. Rylliken lukter helt spesielt!
Bladene er sterkt flikete og krusete og jeg kommer ikke på noen andre som ligner disse, så selv uten blomster skal denne være ganske grei å bestemme. Landøyda er i svineblomslekten, men spesielt bladene i bladrosetten på landøyda er veldig mye større og krusete enn de andre i slekten og den er dermed lett å [...]
Bladform og farge gjør at planten er dekorativ også før og etter blomstring, så det er bare å sette den i hagens skrinne gruspartier!
Om man ser kun på en åpen blomst av balderbrå vil mange tro det er en prestekrage, men bladene er så ulike som det er mulig. Ingen tvil om hva det er når man ser de de dillaktige bladene til balderbrå.
Ved gode vekstforhold kan fuglevikken bli stor og frodig og, som denne ved stien mellom Sandbukta og Ingierstrand bad, få 10 par blader per bladskaft. Her var det fremdeles fuktighet etter en av de utallige bygene hittil i sommer, og de ligger stødig blandt behåringen om det ikke blåser for mye.
Som med blomstene synes jeg også bladene til skogkløveren er de flotteste av alle kløvere. Både i fasong og farge. Grønnfargen er saftig og vital som man ellers bare ser om våren. Hvert utvoksende blad er like lysegrønt om det kommer frem om våren eller det er det siste for sesongen. Kanten av bladene er [...]
Bladene ligner kanskje mer på rød jonsokblom enn den hvite, da den hvite ofte er lysere grønn og har litt mindre rød pigmentering i stilk og blader. Men det er kun i blomstring man virkelig kan se om det er rød, hvit eller blandingen som i dette tilfellet
Langstarren har lange smale blader og stilk og kjennes ru og grov, noe som ved nærmere ettersyn kan sees som tette småpigger.
I motsetning til tofrøvikkens flate bladspisser, har firfrøvikken blader som smalner til en spiss.
Den klissete “tjæredelen” av stilken på den hvite varianten av engtjæreblom er uten pigmentering og stengelen ser mer misfarget og sykelig ut enn full av klister. Også her setter insekter seg fast og dør en langsom dø, om de da ikke blåser av. Da sitter ofte deler av eller hele ben igjen i klisteret. Insektet [...]
Nattfiolen har oftest kun to store og brede blader ved bakken – resten av veksten går til blomsterstanden, som har noen få smale blader.
Planten er dekorativ både når den blomstrer og ellers i sesongen – kanskje noe for de fuktige delene av hagen? Ellers merkelig å gi den navnet hesterumpe – er det ikke halen til hesten man sikter til, mon tro?
Disse vokser ved den lille dammen på Østre Oppegård. De ser ut som små paraplyer, og er hannplanten til tvaremosen. Hunnplanten vokser også her, men det var disse paraplyene jeg la merke til og tok bilde av. Takk til Klaus Høiland for identifisering.
Forvalurten er kraftig behåret – på grensen til piggete. Men ingen av hårene produsere irriterende stoffer, så det er ingen skade skjedd om man risper seg opp på denne planten.
Selv uten blomster er vassarven lett å kjenne igjen på sine runde til hjerteformede og tynne blader, samt lange og nesten gjennomsiktige stengler som ender med å sitte i hånden om du prøver å luke bort planten. Det gjør da også vassarven så vellykket som ugress. Man får ikke med seg røttene ved å trekke [...]
Uten blomster og frø er det litt vanskeligere å skille mellom tofrøvikke og firfrøvikke, men bladspissen til tofrøvikken er umiskjennelig flat, og med en liten spiss på midten – en forlengelse av bladnerven. Tofrøvikken har som oftest flest bladpar også – opptil 10 par.
Vokser overalt i den mørke og fuktige skugbunnen som her i Delingsdalen naturreservat. Sent i mai som det er har de enda ikke brettet ut sine blader helt, og de er forstatt myke, seige og sårbare. Ferdig utvokst vil den nå nesten transparente stilken være svart.
Karakteristiske blader på nyresildren – avrundete i nedre bladrosett og spisse oppe på stengelen.
Om man besøker tårnurten tidlige på våren, er det første som vosker frem en bladrosett med blader veldig ulike de spydspissene som vokser resten av sesongen. De er sterkt tagget og behåret. Også den aller nederste delen av stengelen er behåret til opp til siste rosettblad. Om ikke det er nok, så vil et nærsyn [...]
Normalt er bladene grønne, men når voksestedet er så solrikt som her hos nummer 1, blir bladene over rosetten ved bunnen røde som her.
Som navnet tilsier er dette en plante med sterkt geometrisk vekstform. Den avviker så mye fra andre vekster at den er lett å se, til tross for at den ikke blir høyere enn 15-20 cm. Til tross for det har jeg kun funnet den i området mellom Sandbukta og Ingierstrand.
Man må på kne og tett på for å se at de små bladene er hårete og likeså nederste delen av stengelen. Bladene visner tidlig, og kort tid etter blomstringen er det nesten ikke mulig å se planten da stilken og frøene er lyse og svært slanke.